Malene Maleisen

Min funderunderlige verden

Dagfinn Høybråten åpner for alle kanter

«Er det virkelig mulig?» tenkte jeg etter å ha lest denne nyheten om Dagfinn Høybråtens småsmisking med Arbeiderpartiet http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Hoybraten-tror-Ap-samarbeid-er-mulig-i-framtida-7124434.html. Jeg kaller det småsmisking fordi det er det det er.

Har han helt glemt det mest grunnleggende ved politikk- nemlig ideologi? Ja, det har han gjort. Han tenker det er bedre at Krf samarbeider med Ap enn med Frp, Høyre og Venstre. For dersom Krf åpner for et samarbeid med Arbeiderpartiet utelukker Krf et samarbeid med de ikke-sosialistiske partiene. Dessuten må Krf stå i Stortinget og tåle all slitsom mas lille SV skal fortelle Ap. Bare det i seg selv er jo nok til å skremme enhver som ikke befinner seg på venstresida i Storstinget. (Joda. Neida). I et Krf-Ap-samarbeid vil jo opposisjonen (blant annet SV og Sp) smiske med partiet som er nærmest seg selv; Ap. Jeg mener dette er et svært dårlig utgangspunkt for Krf, de vil, mest sannsynlig, få mye mer gjennom i en sentrum-høyre regjering, for der er det i alle fall bred enighet om politikken på de vesentligste punktene.

Er det virkelig mulig å i det hele tatt se for seg et samarbeid mellom Ap og Krf. Jo, det er det selvsagt. Alle kan samarbeide, men til hvilken pris? Har regjeringsmakt blitt så viktig at man ikke lenger kan stå på sine egne prinsipper (les: ideologi)?

Slik jeg tolker dette utsagnet til Dagfinn Høybråten er at Krf snart bukker under og trenger å få tak i livbøyen som Ap flyter godt på.

Igjen; prinsipper. Kristendemokratisme og kristenkonservatisme er en dårlig kombinasjon sammen med utvasket sosialisme og sosialdemokratisme. Det blir som tegnefilmfiguren Dennis oppdaget; peanutsmør og ketchup er godt hver for seg, men ikke når man putter det på hver sin side av brødskiva.

Reklamer

Å respektere folks valg

Altfor ofte hører jeg hetsing av Fremskrittspartiets velgere eller FpU-ere og det opprører meg like mye hver gang. Veldig ofte får man høre at Frp-ere er rasister eller at Fremskrittspartiets velgere ikke har noen utdanning. Jeg blir veldig opprørt over mennekser som kommer med slike uttalelser fordi disse uttalelsene ikke vitner om annet enn uvitenhet om Frps politikk eller norsk politikk generelt. I landet vårt har det også blitt akseptert å hetse Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiets velgere. Jeg skriver hetsing og ikke kritikk fordi kritikk ikke er ment som ondsinnet. Det mange ikke er klar over når de sier stygge ting om Frp er hvor mange som stemmer på dette partiet. Fremskrittspartiet er det nest største partiet på Stortinget. Frp var det partiet som fikk nest flest stemmer etter Arbeiderpartiet under stortingsvalget i 2009. Frp fikk 41 stortingsrepresentanter i 2009 og Ap fikk 64.

Fremskrittspartiet er det partiet i Norge som er lengst ute på høyresiden i norsk politikk, og kommer ofte med uttalelser som mange nordmenn tenker, men som man ikke sier høyt i frykt for å bli stemplet på ulike måter. Frp har derfor en helt unik rolle i norsk politikk og uten Frp hadde norsk politikk vært mye kjedeligere, etter min mening. Partiet sier ting rett frem som det er og strever ikke med å være politisk korrekt slik venstresiden er opptatt av. Frp sier med andre ord ting rett fra levra. Derfor er det også veldig lett å kritisere Frp, noe jeg mener er helt greit, og det skal man gjøre. Man skal være kritisk. Men det er ikke greit å behandle Frp-velgere eller FpU-ere (Fremskrittspartiets Ungdom) som annenrangs velgere eller å si stygge ting om dem som for eksempel at de er rasister. Det er en selvfølge i Norge i 2012 at man respekterer hverandres politiske ståsted og at man debatterer med Frp-ere og FpU-ere slik man hadde debattert mot en AUF-er eller en fra Unge Venstre.

Alle velgere og politiske representanter fortjener respekt for sitt politiske ståsted og man skal behandle mennesker med den verdigheten de fortjener, uavhengig om de er fra Frp, Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller et annet parti. Dersom man ikke klarer å diskutere politikk uten å gi folk stygge slengbemerkninger som at de rasister så kan man finne noe annet å gjøre.

Noe er alvorlig galt!

Jo mer jeg jobber i den norske skolen, jo mer oppgitt blir jeg over hele skolesystemet. Noen ganger tar jeg meg selv i å spørre; satses det virkelig på utdanning i Norge? Ønsker man at norske barneskoleelever skal bli de beste elevene i verden? Hvorfor skal ikke verdens rikeste land med alle forutsetninger for å lykkes også ha verdens beste elever?

Det må satses på læreren!
I klasserommet er det en leder. Det må være tydelig at læreren er lederen og må respekteres av elevene. Altfor ofte, dessverre, er jeg i klasserom der læreren ikke har kontroll; elever går rundt, de roper til hverandre og de småkrangler eller leker på gulvet. Sånt blir det ikke læring av. Det må satses på læreren, og da mener jeg at det må stilles høyere krav for å bli lærer, man bør ha bedre karakterer for å komme inn på lærerskolen. Jo høyere opptakskrav til et studie, jo mer prestisje blir det å gå der og dermed vil flere søke studiet. Men det forutsetter også at lærere får bedre betalt for arbeidet de gjør. Før var jeg uenig i dette. Jeg mente at lærere ikke hadde en spesielt vanskelig eller lang utdanning og at lønnen derfor burde forbli slik den er. Det var inntil jeg selv sto foran en klasse og underviste. Lærerjobben er absolutt undervurdert. Det er ikke vanskelig å undervise i seg selv, det som er vanskelig er å få ro i klasserommet. Jeg vil tørre å påstå, basert på egne erfaringer som lærervikar og leksehjelpassistent i 2. og 3. klasse, at så mye som mellom 40 og 50 % av undervisningstiden går med til andre ting enn undervisning, spesielt å få ro i klasserommet og løse tvister mellom elever som krangler eller bråker. Sånn kan vi virkelig ikke ha det! Ikke i det landet i verden som bruker mest penger per elev! Det går virkelig ikke an!

Hva er det største problemet?
Det aller største problemet man må ta tak i først er ikke læreren. Jeg trodde det før, at med en gang vi bytter ut læreren med en bedre lærer blir alt bra, men nei. Det er for mange elever i klasserommet. Mellom 25 til 30 elever per lærer er altfor mange! En lærer klarer ikke å hjelpe alle elevene uansett hvor god utdannelse læreren har, rett og slett fordi det ikke lar seg gjøre i praksis. Når det er så mange elever i klassen, kan ikke læreren gi tilpasset opplæring, noe jeg selv har vært vitne til i jobben min. Det som skjer er at man skaper middelmådige elever – elever som er passe gode i alle fag. Det er ikke rom for å hjelpe de svakeste og heller ikke utfordre de flinkeste. Alle elevene må til enhver tid gjøre de samme oppgavene, og når man er ferdig får man ikke gå videre. Da må man vente på de elevene som ikke er ferdig enda. Lærer man ikke like fort som resten av klassen må man skynde seg eller gjøre resten i lekse hjemme. Dette mener jeg er respektløst, idiotisk og ikke minst bidrar et slikt undervisningsopplegg til en ukultur der de flinke elevene blir late mens de elevene som trenger litt ekstra hjelp blir frustrerte og lei seg fordi de ikke får den hjelpen de har krav på. Jeg var selv lærer i en klasse der det var mange elever som trengte hjelp til å løse matteoppgaver. Midt i timen kom en gutt bort til meg og sa at han hadde hatt hånden oppe 25 minutter og ikke fått hjelp. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å hjelpe han. Sånn kan vi ikke ha det!
 
Så hva kan gjøres?
Vi kan endre dette. Norge kan bli en utdanningsnasjon. Vi har alle forutsetninger for å bli best i verden, men da må vi også begynne å ta problemene på alvor og finne gode løsninger som fugerer. Dette vil selvfølgelig koste penger – mye penger. Milliarder av kroner. Men hva investeres det i? I barn! I fremtiden! Det er våre (nå har ikke jeg barn, men deres barn) barns fremtid det er snakk om. Fortjener ikke de en tilpasset opplæring med gode lærere som kan gjøre skolehverdagen best mulig for hver elev? Dette må i så fall gjøres, etter min mening:

– Halvere antall elever per skoleklasse. Det må maximum gå 15 elever i hver klasse. På denne måten får alle elever hjelp.
– Øke inntakskravene til lærerskolene betraktelig. Læreryrket må bli et statusyrke, slik som legeyrket er. Her har Norge mye å lære av Finland.
– Øke lønnen til lærerne. Skal det blir vanskeligere å bli lærer, og skal statusen for læreryrket opp må også lønnen økes tilsvarende. Vi må få de beste hodene til å undervise i norsk skole!

Norske skolebarn fortjener en bedre skole, og derfor bør vi bruke de midlene som er nødvendige for å skape en bedre skole for alle.

Bilde

 

 

Ikke greit å være flink

I den siste tiden har jeg jobbet som lærervikar og på SFO, en jobb jeg trives veldig godt i. Jeg har alltid vært glad i å gå på skolen og å undervise barneskoleelever er  veldig gøy. Det norske skolesystemet har dessverre et dårlig rykte, noe jeg selv har erfart, både som lærervikar og som elev. Noe som opprører meg dypt er hvordan undervisningen er organisert, og hvordan enkelte barn ikke alltid blir sett og deres arbeid anerkjent på lik linje med andre barn som er flinke i andre fag. For eksempel var jeg hjelpelærer i en klasse der det var mange flinke elever som ble ferdig med oppgavene de skulle gjøre ganske fort. Det var ikke satt opp flere oppgaver de skulle gjøre den timen så jeg ba elevene som ble fort ferdig med leksene sine om å regne videre i matteboka si. Dagen etter fikk en elev som hadde regnet mange sider i matteboka kjeft av læreren siden han lå så langt foran de andre elevene i matematikkfaget. Jeg sto og så på at gutten skjemtes over å være flink før jeg avbrøt læreren og sa at det var jeg som hadde bedt eleven om å regne videre i matteboka siden denne personen ble så fort ferdig med oppgavene som var satt opp for timen. Læreren viste forståelse, noe som er bra, men jeg mener at istedenfor å kjefte på eleven burde læreren ha gitt ros siden eleven hadde vært så flink og regnet videre i matteboka og kommet så langt. Denne hendelsen illustrerer en av de mest grunnleggende feilene i den norske skolen; det er greit å være flink i å løpe fort og å tegne, men det er ikke greit å være flink i matematikk. Da får man kjeft fordi man har regnet for langt i boka. Jeg sa til eleven som fikk kjeft av læreren at han var veldig flink som hadde kommet så langt i matteboka si, og at han må fortsette å vise like stor entusiasme for faget videre. Det skal være greit å være flink – også i matematikk!

Den dødsfarlige alkoholreklamen

Det er mange ting storebror Staten har gjort som passer bedre på et humorprogram enn som en statlig oppgave, og jeg tar meg derfor friheten til å trekke på smilebåndet over enda et av deres utallige påfunn. Denne gangen er det – hold dere fast – den farlige, farlige alkoholreklamen. Å huffameg, dette er skumle greier folkens! Helsedirektoratet har pålagt Bryggeriforeningen å sladde alle bilder av alkohol på sine nettsider og begrunner forbudet med at bildene på nettsiden er å regne som alkoholreklame, hvilket er forbudt i Norge. Bare det at alkoholreklame er forbudt i Norge er jo helt latterlig. Derfor synes jeg det er gøy å se på reklame på svensk TV når jeg er på hytta i Sverige, for der får jeg se reklame for både Somersby cider og Carlsberg og jeg synes det er like morsomt hver gang! (Mine jevnaldrende svenske venner synes jeg oppfører meg ganske merkelig når vi ser på TV – har jeg aldri sett alkoholreklame før, liksom? Nei, faktisk ikke!) Derfor oppfordrer jeg alle til å besøke Bryggeriforeningens nettside (www.drikkeglede.no), da får dere en god latter! Staten tror tydeligvis at nordmenn er så dumme at de løper og kjøper alkohol for alle penga når vi ser reklame på TV… Vel, det gjør vi heldigvis ikke. Det har vi ikke råd til så dyrt som alkohol er i Norge, så vi stikker heller til Sverige og fyller opp kvoten!

 

Bilde

Eksamensbesvarelse i faget Politikk og menneskerettigheter

Da jeg fikk tilbake sensuren på den skriftlige eksamensbesvarelsen min i faget Politikk og menneskerettigheter, ble jeg spurt av min lærer om studenter ved UiO og andre sensorer kunne få lese den og bruke den i undervisningen anonymisert. Dette samtykket jeg til og jeg legger derfor ut besvarelsen her også slik at man kan få en viss smakebit på hvordan en politikkeksamen vil se ut dersom du skal ha dette i fremtiden. Jeg husker ikke helt eksakt hva oppgaven var, ironisk nok, men man finner ikke selve oppgaveteksten igjen da Utdanningsdirektoratet ikke har frigjort den eksamensoppgaven enda (eller så er det bare meg som er veldig dårlig til å søke på den på nettet). Uansett, i oppgave a skulle man redegjøre for hva som forenet og hva som skilte sentrumspartiene i norske politikk (Venstre, Krf og Senterpartiet). Oppgave b var en langsvarsoppgave der man skulle drøfte og diskutere ulike regjeringsalternativer med utgangspunkt i de reelle valgresultatene fra kommune- og fylkestingsvalget i 2011 (statistikken var ikke «funnet på» slik Utdanningsdirektoratet har gjort i tidligere eksamener, men man hadde det ordentlige valgresultatet. Dette fikk man utdelt som vedlegg til oppgaven). Besvarelsen ble vurdert til karakter 6.

Sentrumspartiene – en unik rolle i norsk politikk

a)
Sentrumspartiene i norsk politikk består i dag av et liberalt parti, Venstre, et agrarparti (parti opptatt av bøndenes interesser), Senterpartiet, og et kristent parti, Kristelig Folkeparti. De tre sentrumspartiene har hatt en spesiell rolle i norsk politikk gjennom historien, blant annet med tanke på partienes vippeposisjoner. Et fellestrekk ved partiene plassert i sentrum av det politiske landskapet er den sentrale posisjonen mellom den sosialistiske (SV)/ sosialdemokratiske (Ap) og konservative (H)/ liberale (Frp) blokken de kan utnytte for at venstre- eller høyresiden skal få flertall ved valg. Men også utenfor regjering har sentrumspartiene hatt makt i form av at partiene kan opptre som forhandlingspartnere i ulike mindretallsregjeringer. Det er fordi det er enklere for venstre- og høyresiden å søke mot sentrum for støtte enn å søke støtte i den motsatte fløyen.

Hva forener sentrumspartiene?
Det som til en viss grad forener sentrumspartiene i norsk politikk er enkelte politiske emner som ikke i like stor grad omhandler synet på et mer statlig regulert (venstresiden) eller privat marked (høyresiden). Både Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet er for en sosial markedsøkonomi, altså blandingsøkonomi med opphav i John Maynard Keynes økonomiske teorier. Saker som sentrum i norsk politikk er opptatt av er for eksempel landbruk, distriktspolitikk, frivillighet og fokuset på familien. Liberale, kristne og distriktsvennlige interesser er, til en viss grad, forenelige og gjør at sentrumspartiene står i en unik posisjon til også å samarbeide seg imellom. Det finnes flere eksempler på regjeringer der sentrumspartiene har spilt en sentral rolle. Et eksempel er regjeringen Bondevik I (2001 – 2005) som var en ren sentrumsregjering (mindretallsregjering) med Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. I regjeringer som Per Borten og John Lyngs regjeringer har sentrumspartiene spilt en viktig og ikke minst sentral rolle. I tillegg til å kjempe for mange like saker, representerer de tre sentrumspartiene en motkultur. Med motkultur menes det partienes ønske om vern fremfor vekst. Sentrumspartiene kjemper for miljøvern, vern av distriktene og landbruket, samt en forsvarlig naturforvaltning. Venstres vern av det nynorske skriftspråket er også med på å representere en motkultur i Venstre. Kristelig Folkeparti representerer en motkultur ved å verne om den kristne kulturarven og Senterpartiet verner om distriktene.

Hva skiller sentrumspartiene?
På tross av de tre sentrumspartienes sentrale plassering midt i det politiske landskapet, er det flere ting som skiller dem med tanke på blant annet ideologi, interesse og historie. Det som skiller sentrumspartiene i norsk politikk er hovedsakelig partienes politikk, hvor i sentrum av venstre-høyre-aksen de er plassert og hvilke andre partier de ulike sentrumspartiene ønsker å samarbeide med eller eventuelt støtte. Partiet Venstre skiller seg fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet med sitt liberale fokus på blant annet narkotika- og alkoholpolitikk og det sterke engasjementet for miljøet, og blir regnet som et mer liberalt sentrumsparti enn de to andre. Venstres idégrunnlag i liberalismen gjør at partiet plasseres på borgerlig side.

Opp gjennom historien har Senterpartiet blitt regnet som et parti på høyresiden med tanke på hvilke regjeringer partiet har sittet i. Ved Stortingsvalget i 2005 støttet partiet for andre gang (første gang var under kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og det da borgerlige Bondepartiet i 1935) venstresiden i norsk politikk og innledet et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Dette er den sittende regjeringen som nå er inne i sin andre periode. Regjeringen blir som oftest omtalt som Stoltenberg II- regjeringen eller den rødgrønne regjeringen. Med andre ord kan en si at Senterpartiet skiller seg fra Kristelig Folkeparti og Venstre på den måten at partiet i 2005 gikk til venstresiden, og mest sannsynlig kommer til å gå til valg på fortsatt rødgrønt samarbeid i 2013. Senterpartiet har alltid vært opptatt av samferdsel, distriktspolitikk og bøndenes interesser. På tross av Senterpartiets store satsning på samferdselspolitikk stemte bare 6 % av velgerne som sier at samferdsel er viktigst på Senterpartiet ved Stortingsvalget i 2009. Det tidligere Bondepartiet er annerledes enn de to andre sentrumspartiene med det store fokuset på samferdsel-, distrikts- og landbrukspolitikk. I tillegg har Senterpartiet alltid vært en av de mest kritiske partiene til norsk medlemskap i EU, i motsetning til enkelte partier på høyresiden, Arbeiderpartiet og enkelte sentrumspartier. (Det skal nevnes at mange politiske partier opptil flere ganger har skiftet standpunkt i EU-saken og gjør det fremdeles).

Kristelig Folkeparti skiller seg fra Venstre og Senterpartiet på den måten at de er det eneste partiet som bygger sin politikk på den kristne religionen. Krf legger det som av mange regnes som en kristen verdi, nestekjærlighet, til grunn for sin politikk og blir av mange oppfattet som et familievennlig parti. Med et stort fokus på blant annet kontantstøtten, fattigdomsproblemer og fødselspermisjoner har Krf blitt fremstilt som et parti som tar vare på de svake i samfunnet, som for eksempel funksjonshemmede. Den konservative fløyen i Kristelig Folkeparti har en skeptisk holdning til en mer liberal alkohol- og narkotikapolitikk, noe som skiller seg fra sentrumspartiet Venstres verdier. Dette kan føre til at Krf og Venstre vil måtte forhandle seg imellom i et mulig borgerlig regjeringssamarbeid i 2013.

b)
Et politisk skifte
Dersom valgresultatet ved Stortingsvalget i 2013 blir som i vedlegg 1 får vi et politisk skifte i Norge. For å få flertall i Stortinget må en flertallsregjering ha minimum 85 mandater. Dagens rødgrønne regjering ville ved dette valget fått 81 mandater – et resultat som ikke sikrer flertallet i den lovgivende forsamlingen. Hvilke ulike strategier de tre sentrumspartiene kan velge for å få gjennomslag for sin politikk, dersom valgresultatet i 2013 blir som vedlegg 1, skal drøftes videre i denne oppgaven.

Jens må fri til kristenfolket
Kristelig Folkeparti har kviet seg for å informere mediene om deres regjeringsplaner frem mot 2013. Partileder Knut Arild Hareide har uttalt at partiet ønsker å vente til landsmøtet med å avklare hvilke mulige regjeringspartnere Krf ønsker å innlede et regjeringssamarbeid med i 2013. Det er imidlertid ingen hemmelighet at Stoltenberg har flørtet med Hareide. Ifølge vedlegg 1 kan det være en strategi for sentrumspartiet Krf å alliere seg med nettopp Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen. Dersom Krf innleder et regjeringssamarbeid med dagens sittende regjering ved valget neste år, får de fire partiene til sammen 91 mandater, hvilket holder til flertall i Stortingssalen.

Klarer sentrum og høyresiden å mobilisere til samarbeid?
Høyre og Fremskrittspartiet kan ikke alene danne en flertallsregjering, da dette bare vil gi dem 69 mandater. De to partiene trenger støtte fra sentrumspartiene Krf og Venstre for å danne en flertallsregjering. Venstre med 9 mandater og Kristelig Folkeparti med 10 mandater vil gjøre at de fire partiene til sammen vil få flertall på Stortinget med 88 mandater. Dette flertallet er mindre enn det venstresiden til sammen kan skaffe med Krf, men et hvilket som helst flertall er nok til å få gjennom lovforslag. Kristelig Folkeparti har fått status som vippeposisjon med det foreliggende valgresultatet i vedlegg 1. Partiet kan enten gå til venstresiden eller til sentrum og høyresiden. Sosialistisk Venstreparti og Krf vil måtte svelge mange kameler i en regjering sammen, og samarbeidet kan bli vanskelig med tanke på at Krf tradisjonelt har vært et parti på borgerlig side. Partiet ville mest sannsynlig gått til høyresiden i denne sammenhengen dersom Fremskrittspartiet velger å tone ned den kontroversielle innvandringspolitikken, de store skattelettelsene og ikke minst droppe kuttene i bistandsbudsjettet. Også Venstre vil lettere kunne samarbeide med Frp dersom Frp ikke får så mange mandater, og de i tillegg gjør politikken sin «mer spiselig» på enkelte områder.

Det store spørsmålet ved valgresultatet som foreligger er om høyresiden klarer å mobilisere og samarbeide med sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti. Klarer sentrum og høyresiden dette vil de mest sannsynlig danne regjering og Erna Solberg vil bli Norges andre kvinnelige statsminister og få overrakt nøkkelen til statsministerens kontor av Jens Stoltenberg. Venstre er, i tillegg til Krf, også i en vippeposisjon i denne sammenhengen. Det liberale Venstre kan presse Høyre og Fremskrittspartiet til å love å gjennomføre mye av Venstres politikk mot at Venstre blir med i en borgerlig regjering med Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. For sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti vet at de trygt kan regjere med Høyre, det har de gjort før, men Fremskrittspartiet har aldri sittet i regjering og medfører usikkerhet med tanke på mye av Fremskrittspartiets politikk.

Skei Grande åpner døra for Fremskrittspartiet
Tidligere Venstreleder Lars Sponheim sa klart ifra at det var uaktuelt for Venstre å inngå et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet, men dagens leder Trine Skei Grande har åpnet den lukkede døra for skatte- og avgiftsmotstanderne. Hun mener de to liberale partiene i norsk politikk kan klare å samarbeide med et felles grunnlag i den felles ideologien; liberalismen. Skei Grande mener at det blir lettere å samarbeide med Fremskrittspartiet dersom styrkeforholdet mellom dem ikke er for stort. Ut ifra valgresultatet kan en se at Frp har gått kraftig tilbake og mistet over halvparten av alle sine plasser i Stortingssalen (tapt 21 seter). Mange av disse velgerne har antakeligvis gått til Høyre siden partiet nesten går like mye frem som Fremskrittspartiet går tilbake. Høyre er partiet som går mest frem fra forrige stortingsvalg, og Fremskrittspartiet går mest tilbake. Et svekket Frp med et sterkere sentrum bestående av Krf og Venstre vil gjøre det lettere for de to sentrumspartiene å sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet og Høyre. Høyre vil mest sannsynlig få en rolle som brobygger og meklingsmann mellom de to sentrumspartiene og Fremskrittspartiet.

Sentrum og storebror – flertallsregjering et alternativ?
En annen strategi sentrumspartiene kan velge er å gå sammen med storebror Arbeiderpartiet. Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet kan sammen danne regjering med Arbeiderpartiet. Dette vil føre til at Sosialistisk Venstreparti vil falle ut som regjeringsmedlem og erstattes med Venstre og Kristelig Folkeparti. Ifølge valgresultatet i vedlegg 1 endte SV opp som det minste partiet med bare 7 mandater på Stortinget, noe som kan føre til at Arbeiderpartiet ikke ser nytteverdien av et videre samarbeid med utbryterpartiet som brøt med Arbeiderpartiet i 1961 og dannet Sosialistisk Folkeparti, senere Sosialistisk Venstreparti (grunnet flere momenter, blant annet NATO-striden og Arbeiderpartiets utenrikspolitikk). Om et regjeringssamarbeid mellom sentrum og Arbeiderpartiet er sannsynlig er diskutabelt. Senterpartiet har siden 2005 vist at de fint kan sitte i regjering med både Arbeiderpartiet og SV, men Venstres ideologi, liberalismen, er hovedsakelig ikke forenelig med Arbeiderpartiets sosialdemokratisme. Heller ikke kristenkonservatismen eller kristendemokratiet er hovedsakelig forenelig med sosialdemokratismen, noe som vil føre til at Krf også vil møte på utfordringer i et mulig regjeringssamarbeid med storebror Arbeiderpartiet. Konfliktlinjene vil om mulig bli for store, spesielt med tanke på Venstres ønske om å liberalisere narkotika- og alkoholpolitikken samt senke skattene. Dette er politiske vedtak Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mest sannsynlig ikke vil gå med på.

Slå sine pjalter sammen!
«Skal Krf, Venstre og Senterpartiet unngå et Waterloo, må de slå sine pjalter sammen og framstå som et samlet alternativ slik sentrum var før i tida. […] Hvis de tre partiene flyr med vinden hver sin vei, kan de bli borte for godt.» (Strand, 2011 side 4). Arne Strand illustrer utfordringen godt i en artikkel i Dagsavisen. Dersom sentrumspartiene ikke skal forsvinne fra norsk politikk, er de tre partiene nødt til å holde sterkere sammen. Dette kan de for eksempel gjøre ved å samarbeide om ulike regjeringsalternativer. Men alt handler ikke kun om å sitte i regjering, sentrumspartiene må ta de valgene som gjør at de kan få gjennom mest mulig av sin politikk, uansett om det innebærer å være i opposisjon. Selvfølgelig er det alltid en fordel å ha flertallet bak seg i Stortingssalen, men de tre sentrumspartiene har en lang tradisjon med forhandlinger gjennom mindretallsregjeringer, som viser at de har gjennomslagskraft også uten flertallet bak seg.

Sentrum og storebror – mindretallsregjering et alternativ?
Mye tyder på at Senterpartiet med Liv Signe Navarsete i spissen ønsker et fortsatt samarbeid med Lysbakken og Stoltenberg. Senterpartiets plass i den rødgrønne regjeringen har gjort at partiet har fått gjennomslagskraft for sin politikk. Sammen er Kristelig Folkeparti og Senterpartiet de to partiene som hverken har mistet eller fått flere mandater på Stortinget fra det forrige stortingsvalget. Antall seter, 11 stykker, forblir altså uendret. Siden Senterpartiet ifølge valgresultatet i vedlegg 1 er større enn Sosialistisk Venstreparti vil Arbeiderpartiet mest sannsynlig ønske et fortsatt samarbeid med Senterpartiet. Strategien til Senterpartiet kan da være å gå inn i en mindretallsregjering sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstre, dagens rødgrønne regjering, dersom ikke høyresiden klarer å mobilisere til et samarbeid med sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti. Mindretallsregjeringen vil da få 81 mandater på Stortinget og kan søke støtte hos de to andre sentrumspartiene for å oppnå flertall.
Samtidig nærmer SV seg farlig nær sperregrensen og Senterpartiet er heller ikke veldig langt over 4 %. Det kan hende at Arbeiderpartiet ikke lenger ser nytteverdien av SV og vil søke et samarbeid med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. De tre partiene vil til sammen kunne danne en mindretallsregjering med 84 mandater. Siden to sentrumspartier er med i denne regjeringen kan de søke støtte hos SV, Venstre eller Høyre. At Arbeiderpartiet og Høyre kan arbeide sammen i enkeltsaker på tross av ideologiske motsetninger var tydelig under debatten om Datalagringsdirektivet som de to partiene sammen trumfet gjennom i Stortinget.

Venstre får kjeft
Det ser ut som om sentrumspartiet Venstre og leder Trine Skei Grande kan gå for et regjeringssamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, men uten støtte fra Kristelig Folkeparti får ikke sentrum-høyreregjeringen flertall i Stortinget. Venstre har i tillegg fått kjeft fra Venstresiden for «at en stemme til Venstre er en stemme til Frp.» Indirekte stemmer dette ved at Venstre nå har åpnet for et mulig regjeringssamarbeid i 2013, og ifølge valgresultatene i vedlegg 1 blir spørsmålet om å være i regjering med Fremskrittspartiet også aktuelt for Kristelig Folkeparti. Men Kristelig Folkeparti har vært mer skeptisk til et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet og er kanskje tjent med å stå utenfor en borgerlig regjering. Dersom Krf blir med i en borgerlig koalisjonsregjering med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil partiet få like mye kjeft fra venstresiden som Venstre har fått, ifølge Per Anders Hoel. (Hoel, 2012, del 1). Per Anders Hoel trekker frem i Vårt Land at Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, er adskillig mer positiv innstilt til et samarbeid med Fremskrittspartiet og er klar på at «et borgerlig flertall gir borgerlig regjering.» Både Venstre og Kristelig Folkeparti kan takle kritikk fra venstresiden, men Arbeiderpartiets frierbrev til Krf setter kristenpartiet i en kinkig posisjon. Partiet må velge å enten være med i en borgerlig regjering med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet eller være i opposisjon sammen med venstresiden.

Juniorpartnerne i opposisjon
Ulempen ved å danne regjering med enten Arbeiderpartiet eller Høyre og Fremskrittspartiet for de små sentrumspartiene, er at de vil forbli juniorpartnere i regjeringen. Dersom for eksempel Kristelig Folkeparti og Venstre danner en koalisjonsregjering med Høyre og Fremskrittspartiet, vil det kunne hende at de to største partiene forhandler mest seg imellom og kun går til Krf og Venstre for en godkjenning av deres politikk. Da kan det være bedre for sentrumspartiene å ha en annen strategi. Krf og Venstre kan for eksempel velge å være i opposisjon til en mindretallsregjering med Høyre og Fremskrittspartiet. Da kan de fire partiene forhandle seg imellom om ulike saker.
Muligheter for handling – å gjøre en forskjell
For å oppsummere kan en si at sentrumspartiene har en unik posisjon i norsk politikk på den måten at de kan samarbeide med hverandre i sentrum, samtidig som de kan støtte både venstre og høyre fløy. I tillegg kan Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet komme i vippeposisjoner som innebærer at de enten kan felle eller hjelpe å danne en flertalls- eller mindretallsregjering. Det som er viktigst for alle politiske partier, uavhengig av politisk farge, er å få mest mulig gjennomslag for sin egen politikk. Dersom sentrumspartiene ser størst nytteverdi i å være i opposisjon, og at de på denne måten får gjennom sin politikk ved forhandlinger, er det opposisjonsalternativet som bør tas opp til vurdering. Ovennevnt drøfting har gjort rede for ulike regjeringsalternativer, opposisjonsalternativer og andre strategier de ulike sentrumspartiene kan benytte seg av for å få mest mulig innflytelse i norsk politikk. Videre må partiene forsøke å få størst mulig oppslutning blant velgerne for å få flere seter på Stortinget. Dersom sentrumspartiene ikke klarer å komme seg lenger opp fra sperregrensen, kan de risikere å måtte forbli juniorpartnere og nikkedukker i et maktspill mellom de største partiene. Mange meningsmålinger viser forskjellige oppslutninger for alle partier, men det er bare én måling som gjelder og det er resultatet etter valgnatten 12. september 2013.

«Det er politikkens utfordring å se etter muligheter for handling, til å gjøre en forskjell. Skal vi lykkes med det, må vi være strategiske. Vi må velge hvor vi skal satse og se etter åpninger der vi kan engasjere oss. Hva er viktig for oss? Hvilke verdier vil vi fremme?» (Støre, 2008, side 14).

Hvor er vår solidaritet?

Streiken i kommunene er nå over og de streikende i blant annet Oslo kommune oppnådde en lønnsvekst på 10 750 kr som resultat av streiken.

Som ung, kommende arbeidstaker stiller meg undrende til nettopp hvorfor arbeidstakere og arbeidstakerorganisasjoner har gått ut i streik mot det de mener er et urettferdig lønnsoppgjør fra staten og kommunenes side. Man kan stille seg spørsmålet om hva som er den virkelige bakenforliggende årsaken til streiken? Tall og statistikk fra Dagens Næringsliv (papiravisen 11. juni) fastslår at norske arbeidstakere har hatt en lønnsvekst andre europeere ikke engang tør å drømme om i sine villeste fantasier. I snitt har reallønnsveksten i Norge økt med 3 % per år, eller 40 % (!) siden 2001. Europeiske arbeidstakere, derimot, har ikke hatt én eneste kjøpekraftsforbedring de ti siste årene. Hva forteller dette om oss nordmenn annet enn at vi er heldige? At vi er griske? Egoistiske når vi streiker for å få mer enn 3 % lønnsvekst på et år? Hvor er vår solidaritet med vårt europeiske broderfolk?

Misforstå meg rett. Selvfølgelig skal offentlig ansatte, ofte med lang utdannelse, få betalt for arbeidet de har lagt i sin utdanning. Offentlige ansatte utgjør en stor andel av norske arbeidstakere og ikke minst gjør de noen av de viktigste jobbene i samfunnet; underviser på skoler, pleier eldre og jobber i barnehager. Deres arbeid skal verdsettes og lønnes godt. Men var det virkelig nødvendig å streike for at man ikke får nok lønn i verdens rikeste land?  Vi er verdens rikeste folk. Vi har lønnsvekst mens resten av Europa ligger i ruiner. Hvor er vår solidaritet europeerne? Tenker vi noen gang på konsekvensene av vår enorme velstandsøkning her i Annerledeslandet? Har vi mistet våre følelser for andre mennesker? Hvor er vår solidaritet?

Vårt felles ansvar – uskyldige dør i Syria

Overgrepene mot sivile i Syria har blusset opp for fullt i det siste. Man ser avskyelige videoer av rekker med døde barne- og kvinnekropper på VGs nettside. Dette får meg til å under. Her sitter vi, i kalde nord, og ser på at disse overgrepene finner sted! Hvor er FN? Hvor er NATO? Hvor er vårt internasjonale ansvar for å hjelpe våre syriske medmennesker? Hvor er solidariteten med det syriske folk?

Det er ingen tvil om at det begås grove menneskerettighetsbrudd i Syria nå. Å nekte for dette vil være komplett idioti. I en artikkel på VG-nett fra 7. juni finner man følgende sitat «De [organisasjonen The Local Coordination Committees] hevder at regimets menn knivstakk mange til døde, og at noen ble brent.» Tallet på drepte på onsdag 6. juni til torsdag 7. juni er ukjent da ulike kilder operer med forskjellig antall drepte. Man antar at tallet er mellom 78 og 100 personer som har blitt myrdet, ifølge VG. Syriske styresmakter hevder massakren aldri har funnet sted og at det er en løgn for å svekke det syriske regimet. Dette vitner ikke om annet enn maktmisbruk fra den syriske stats side som slakter ned sin egen befolkning på denne måten! Konflikten har nå pågått i 15 måneder uten at Bashar al-Asads regime har falt.

Jeg mener vi som fredsnasjon, og alle mennesker som verdensborgere, har et ansvar for å stanse massemord på uskyldige mennesker. Det er både fint og flott at FN med Kofi Annan i spissen har en egen spesialutsending til Syria, men så lenge ikke drapet på uskyldige sivile ofre opphører, ser jeg ikke poenget. Derfor mener jeg at FN burde ha myndighet til å oppheve folkeretten i visse ekstreme tilfeller, slik som tilfellet nå er i Syria. Med andre ord bør det internasjonale samfunnet kunne gripe inn dersom for eksempel en stat slakter sin egen befolkning. Det er vårt felles ansvar.

Paul Jokim Sandøy snakker de svakes sak i sin tale til Høyres Landsmøte 2012

LO – en partipolitisk uavhengig Landsorganisasjon?

Det er ingen hemmelighet at både Landsorganisasjonen og andre private aktører gir pengestøtte til ulike partier når tiden frem mot et stortingsvalg nærmer seg. Jeg skal prøve å drøfte hvorvidt Landsorganisasjonen er uavhengig i form av at organisasjonen gir pengestøtte til Arbeiderpartiet på tross av at ikke alle LOs egne medlemmer mener dette er riktig eller at de selv stemmer på Arbeiderpartiet.

Bilde

«LOs støtte til partiene er en uting. Jeg er imot at en så stor aktør skal kjøpe seg innflytelse. Partistøtten har gått ut på dato og bør avvikles. […] Det er langt fra alle i LO som stemmer rødgrønt. Ingenting irriterer mer enn å betale kontingent til et forbund som gir penger til et parti du ikke støtter» sier forbundsleder Leif Sande i LO-forbundet IndustriEnergi i et intervju med VG 31. mai 2011. Han reagerer sterkt på LOs pengestøtte til Arbeiderpartiet og mener at nå som Stein Erik Hagen har erklært at han ikke kommer til å fortsette å gi økonomisk støtte til borgerlige partier, bør LOs slutte med det samme. Hagen har til sammen de siste ti årene gitt ti millioner kroner i partistøtte til borgerlig side, ifølge Nationen. Milliardæren Olav Thon mener LOs støtte til Arbeiderpartiet er korrupsjon.

LO og Arbeiderpartiet – sterke historiske bånd

Fra da Landsorganisasjonen ble stiftet i 1899 hadde organisasjonen et tett samarbeid med Arbeiderpartiet, blant annet gjennom kollektive innmeldelser. Det vil si at hvis du meldte deg inn i LO ble du automatisk medlem av Arbeiderpartiet. Denne praksisen opphørte senere. LOs første kvinnelige leder, og første akademiker med bakgrunn i offentlig sektor, Gerd-Liv Valla tok initiativet til det som blir kalt «den lange valgkampen» sommeren 2004 som skulle få flest mulig av LOs egne medlemmer til å stemme på Arbeiderpartiet og ikke Fremskrittspartiet som får spesielt stor oppslutning blant LO-medlemmer. Et annet eksempel på LOs og Arbeiderpartiets sterke bånd er praksisen som tilrettelegger for at LOs topptillitsvalgte blir valgt inn i Arbeiderpartiets sentralstyre.

At LO pumper millioner av kroner inn i Arbeiderpartiet er ikke noe nytt. Høyre fikk tidligere økonomisk støtte fra Rederiforbundet, NHO og andre organisasjoner, men denne støtten stoppet i 2008. Partiet belager seg nå på økonomisk støtte fra det Høyre alltid har vært kjent for, nemlig enkeltmennesket. LOs støtte til Arbeiderpartiet stiller spørsmål ved den demokratiske siden ved støtten; er det rettferdig at Arbeiderpartiet får en stor økonomisk fordel fremfor mindre partier som for eksempel Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre? Disse tre partiene har ikke en like stor økonomisk fordel da de ikke har en egen arbeidstakerorganisasjon som støtter dem. Det blir derfor vanskeligere for disse partiene å skaffe stemmer ved valget da de ikke kan bruke like mye penger på valgkampmateriell, reklame osv. Storebror Arbeiderpartiet viser igjen sin rolle i norsk politikk; nettopp storebror. Det er ingen tvil om at det er urettferdig at Arbeiderpartiet er det rikeste partiet og på den måten kan skaffe seg store fordeler som igjen fører til stor oppslutning. Partiet er det største på Stortinget og har til nesten alle tider vært partiet med størst oppslutning. Det demokratiske problemet med denne støtten er at alle partier ikke stiller likt ved startstreken, men at Ap får et forsprang og alltid ligger et hestehode foran.

Etter min mening bør LOs økonomiske støtte til Arbeiderpartiet opphøre snarest i tråd med demokratiske prinsipper og mange av medlemmenes egne ønsker (som for eksempel leder i LO-forbundet IndustriEnergi Leif Sande), samt at regler for hvem og hvor mye man kan gi i støtte til politiske partier bør bli strengere.