Eksamensbesvarelse i faget Politikk og menneskerettigheter

av Malene Maleisen

Da jeg fikk tilbake sensuren på den skriftlige eksamensbesvarelsen min i faget Politikk og menneskerettigheter, ble jeg spurt av min lærer om studenter ved UiO og andre sensorer kunne få lese den og bruke den i undervisningen anonymisert. Dette samtykket jeg til og jeg legger derfor ut besvarelsen her også slik at man kan få en viss smakebit på hvordan en politikkeksamen vil se ut dersom du skal ha dette i fremtiden. Jeg husker ikke helt eksakt hva oppgaven var, ironisk nok, men man finner ikke selve oppgaveteksten igjen da Utdanningsdirektoratet ikke har frigjort den eksamensoppgaven enda (eller så er det bare meg som er veldig dårlig til å søke på den på nettet). Uansett, i oppgave a skulle man redegjøre for hva som forenet og hva som skilte sentrumspartiene i norske politikk (Venstre, Krf og Senterpartiet). Oppgave b var en langsvarsoppgave der man skulle drøfte og diskutere ulike regjeringsalternativer med utgangspunkt i de reelle valgresultatene fra kommune- og fylkestingsvalget i 2011 (statistikken var ikke «funnet på» slik Utdanningsdirektoratet har gjort i tidligere eksamener, men man hadde det ordentlige valgresultatet. Dette fikk man utdelt som vedlegg til oppgaven). Besvarelsen ble vurdert til karakter 6.

Sentrumspartiene – en unik rolle i norsk politikk

a)
Sentrumspartiene i norsk politikk består i dag av et liberalt parti, Venstre, et agrarparti (parti opptatt av bøndenes interesser), Senterpartiet, og et kristent parti, Kristelig Folkeparti. De tre sentrumspartiene har hatt en spesiell rolle i norsk politikk gjennom historien, blant annet med tanke på partienes vippeposisjoner. Et fellestrekk ved partiene plassert i sentrum av det politiske landskapet er den sentrale posisjonen mellom den sosialistiske (SV)/ sosialdemokratiske (Ap) og konservative (H)/ liberale (Frp) blokken de kan utnytte for at venstre- eller høyresiden skal få flertall ved valg. Men også utenfor regjering har sentrumspartiene hatt makt i form av at partiene kan opptre som forhandlingspartnere i ulike mindretallsregjeringer. Det er fordi det er enklere for venstre- og høyresiden å søke mot sentrum for støtte enn å søke støtte i den motsatte fløyen.

Hva forener sentrumspartiene?
Det som til en viss grad forener sentrumspartiene i norsk politikk er enkelte politiske emner som ikke i like stor grad omhandler synet på et mer statlig regulert (venstresiden) eller privat marked (høyresiden). Både Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet er for en sosial markedsøkonomi, altså blandingsøkonomi med opphav i John Maynard Keynes økonomiske teorier. Saker som sentrum i norsk politikk er opptatt av er for eksempel landbruk, distriktspolitikk, frivillighet og fokuset på familien. Liberale, kristne og distriktsvennlige interesser er, til en viss grad, forenelige og gjør at sentrumspartiene står i en unik posisjon til også å samarbeide seg imellom. Det finnes flere eksempler på regjeringer der sentrumspartiene har spilt en sentral rolle. Et eksempel er regjeringen Bondevik I (2001 – 2005) som var en ren sentrumsregjering (mindretallsregjering) med Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. I regjeringer som Per Borten og John Lyngs regjeringer har sentrumspartiene spilt en viktig og ikke minst sentral rolle. I tillegg til å kjempe for mange like saker, representerer de tre sentrumspartiene en motkultur. Med motkultur menes det partienes ønske om vern fremfor vekst. Sentrumspartiene kjemper for miljøvern, vern av distriktene og landbruket, samt en forsvarlig naturforvaltning. Venstres vern av det nynorske skriftspråket er også med på å representere en motkultur i Venstre. Kristelig Folkeparti representerer en motkultur ved å verne om den kristne kulturarven og Senterpartiet verner om distriktene.

Hva skiller sentrumspartiene?
På tross av de tre sentrumspartienes sentrale plassering midt i det politiske landskapet, er det flere ting som skiller dem med tanke på blant annet ideologi, interesse og historie. Det som skiller sentrumspartiene i norsk politikk er hovedsakelig partienes politikk, hvor i sentrum av venstre-høyre-aksen de er plassert og hvilke andre partier de ulike sentrumspartiene ønsker å samarbeide med eller eventuelt støtte. Partiet Venstre skiller seg fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet med sitt liberale fokus på blant annet narkotika- og alkoholpolitikk og det sterke engasjementet for miljøet, og blir regnet som et mer liberalt sentrumsparti enn de to andre. Venstres idégrunnlag i liberalismen gjør at partiet plasseres på borgerlig side.

Opp gjennom historien har Senterpartiet blitt regnet som et parti på høyresiden med tanke på hvilke regjeringer partiet har sittet i. Ved Stortingsvalget i 2005 støttet partiet for andre gang (første gang var under kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og det da borgerlige Bondepartiet i 1935) venstresiden i norsk politikk og innledet et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Dette er den sittende regjeringen som nå er inne i sin andre periode. Regjeringen blir som oftest omtalt som Stoltenberg II- regjeringen eller den rødgrønne regjeringen. Med andre ord kan en si at Senterpartiet skiller seg fra Kristelig Folkeparti og Venstre på den måten at partiet i 2005 gikk til venstresiden, og mest sannsynlig kommer til å gå til valg på fortsatt rødgrønt samarbeid i 2013. Senterpartiet har alltid vært opptatt av samferdsel, distriktspolitikk og bøndenes interesser. På tross av Senterpartiets store satsning på samferdselspolitikk stemte bare 6 % av velgerne som sier at samferdsel er viktigst på Senterpartiet ved Stortingsvalget i 2009. Det tidligere Bondepartiet er annerledes enn de to andre sentrumspartiene med det store fokuset på samferdsel-, distrikts- og landbrukspolitikk. I tillegg har Senterpartiet alltid vært en av de mest kritiske partiene til norsk medlemskap i EU, i motsetning til enkelte partier på høyresiden, Arbeiderpartiet og enkelte sentrumspartier. (Det skal nevnes at mange politiske partier opptil flere ganger har skiftet standpunkt i EU-saken og gjør det fremdeles).

Kristelig Folkeparti skiller seg fra Venstre og Senterpartiet på den måten at de er det eneste partiet som bygger sin politikk på den kristne religionen. Krf legger det som av mange regnes som en kristen verdi, nestekjærlighet, til grunn for sin politikk og blir av mange oppfattet som et familievennlig parti. Med et stort fokus på blant annet kontantstøtten, fattigdomsproblemer og fødselspermisjoner har Krf blitt fremstilt som et parti som tar vare på de svake i samfunnet, som for eksempel funksjonshemmede. Den konservative fløyen i Kristelig Folkeparti har en skeptisk holdning til en mer liberal alkohol- og narkotikapolitikk, noe som skiller seg fra sentrumspartiet Venstres verdier. Dette kan føre til at Krf og Venstre vil måtte forhandle seg imellom i et mulig borgerlig regjeringssamarbeid i 2013.

b)
Et politisk skifte
Dersom valgresultatet ved Stortingsvalget i 2013 blir som i vedlegg 1 får vi et politisk skifte i Norge. For å få flertall i Stortinget må en flertallsregjering ha minimum 85 mandater. Dagens rødgrønne regjering ville ved dette valget fått 81 mandater – et resultat som ikke sikrer flertallet i den lovgivende forsamlingen. Hvilke ulike strategier de tre sentrumspartiene kan velge for å få gjennomslag for sin politikk, dersom valgresultatet i 2013 blir som vedlegg 1, skal drøftes videre i denne oppgaven.

Jens må fri til kristenfolket
Kristelig Folkeparti har kviet seg for å informere mediene om deres regjeringsplaner frem mot 2013. Partileder Knut Arild Hareide har uttalt at partiet ønsker å vente til landsmøtet med å avklare hvilke mulige regjeringspartnere Krf ønsker å innlede et regjeringssamarbeid med i 2013. Det er imidlertid ingen hemmelighet at Stoltenberg har flørtet med Hareide. Ifølge vedlegg 1 kan det være en strategi for sentrumspartiet Krf å alliere seg med nettopp Stoltenberg og den rødgrønne regjeringen. Dersom Krf innleder et regjeringssamarbeid med dagens sittende regjering ved valget neste år, får de fire partiene til sammen 91 mandater, hvilket holder til flertall i Stortingssalen.

Klarer sentrum og høyresiden å mobilisere til samarbeid?
Høyre og Fremskrittspartiet kan ikke alene danne en flertallsregjering, da dette bare vil gi dem 69 mandater. De to partiene trenger støtte fra sentrumspartiene Krf og Venstre for å danne en flertallsregjering. Venstre med 9 mandater og Kristelig Folkeparti med 10 mandater vil gjøre at de fire partiene til sammen vil få flertall på Stortinget med 88 mandater. Dette flertallet er mindre enn det venstresiden til sammen kan skaffe med Krf, men et hvilket som helst flertall er nok til å få gjennom lovforslag. Kristelig Folkeparti har fått status som vippeposisjon med det foreliggende valgresultatet i vedlegg 1. Partiet kan enten gå til venstresiden eller til sentrum og høyresiden. Sosialistisk Venstreparti og Krf vil måtte svelge mange kameler i en regjering sammen, og samarbeidet kan bli vanskelig med tanke på at Krf tradisjonelt har vært et parti på borgerlig side. Partiet ville mest sannsynlig gått til høyresiden i denne sammenhengen dersom Fremskrittspartiet velger å tone ned den kontroversielle innvandringspolitikken, de store skattelettelsene og ikke minst droppe kuttene i bistandsbudsjettet. Også Venstre vil lettere kunne samarbeide med Frp dersom Frp ikke får så mange mandater, og de i tillegg gjør politikken sin «mer spiselig» på enkelte områder.

Det store spørsmålet ved valgresultatet som foreligger er om høyresiden klarer å mobilisere og samarbeide med sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti. Klarer sentrum og høyresiden dette vil de mest sannsynlig danne regjering og Erna Solberg vil bli Norges andre kvinnelige statsminister og få overrakt nøkkelen til statsministerens kontor av Jens Stoltenberg. Venstre er, i tillegg til Krf, også i en vippeposisjon i denne sammenhengen. Det liberale Venstre kan presse Høyre og Fremskrittspartiet til å love å gjennomføre mye av Venstres politikk mot at Venstre blir med i en borgerlig regjering med Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti. For sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti vet at de trygt kan regjere med Høyre, det har de gjort før, men Fremskrittspartiet har aldri sittet i regjering og medfører usikkerhet med tanke på mye av Fremskrittspartiets politikk.

Skei Grande åpner døra for Fremskrittspartiet
Tidligere Venstreleder Lars Sponheim sa klart ifra at det var uaktuelt for Venstre å inngå et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet, men dagens leder Trine Skei Grande har åpnet den lukkede døra for skatte- og avgiftsmotstanderne. Hun mener de to liberale partiene i norsk politikk kan klare å samarbeide med et felles grunnlag i den felles ideologien; liberalismen. Skei Grande mener at det blir lettere å samarbeide med Fremskrittspartiet dersom styrkeforholdet mellom dem ikke er for stort. Ut ifra valgresultatet kan en se at Frp har gått kraftig tilbake og mistet over halvparten av alle sine plasser i Stortingssalen (tapt 21 seter). Mange av disse velgerne har antakeligvis gått til Høyre siden partiet nesten går like mye frem som Fremskrittspartiet går tilbake. Høyre er partiet som går mest frem fra forrige stortingsvalg, og Fremskrittspartiet går mest tilbake. Et svekket Frp med et sterkere sentrum bestående av Krf og Venstre vil gjøre det lettere for de to sentrumspartiene å sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet og Høyre. Høyre vil mest sannsynlig få en rolle som brobygger og meklingsmann mellom de to sentrumspartiene og Fremskrittspartiet.

Sentrum og storebror – flertallsregjering et alternativ?
En annen strategi sentrumspartiene kan velge er å gå sammen med storebror Arbeiderpartiet. Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet kan sammen danne regjering med Arbeiderpartiet. Dette vil føre til at Sosialistisk Venstreparti vil falle ut som regjeringsmedlem og erstattes med Venstre og Kristelig Folkeparti. Ifølge valgresultatet i vedlegg 1 endte SV opp som det minste partiet med bare 7 mandater på Stortinget, noe som kan føre til at Arbeiderpartiet ikke ser nytteverdien av et videre samarbeid med utbryterpartiet som brøt med Arbeiderpartiet i 1961 og dannet Sosialistisk Folkeparti, senere Sosialistisk Venstreparti (grunnet flere momenter, blant annet NATO-striden og Arbeiderpartiets utenrikspolitikk). Om et regjeringssamarbeid mellom sentrum og Arbeiderpartiet er sannsynlig er diskutabelt. Senterpartiet har siden 2005 vist at de fint kan sitte i regjering med både Arbeiderpartiet og SV, men Venstres ideologi, liberalismen, er hovedsakelig ikke forenelig med Arbeiderpartiets sosialdemokratisme. Heller ikke kristenkonservatismen eller kristendemokratiet er hovedsakelig forenelig med sosialdemokratismen, noe som vil føre til at Krf også vil møte på utfordringer i et mulig regjeringssamarbeid med storebror Arbeiderpartiet. Konfliktlinjene vil om mulig bli for store, spesielt med tanke på Venstres ønske om å liberalisere narkotika- og alkoholpolitikken samt senke skattene. Dette er politiske vedtak Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mest sannsynlig ikke vil gå med på.

Slå sine pjalter sammen!
«Skal Krf, Venstre og Senterpartiet unngå et Waterloo, må de slå sine pjalter sammen og framstå som et samlet alternativ slik sentrum var før i tida. […] Hvis de tre partiene flyr med vinden hver sin vei, kan de bli borte for godt.» (Strand, 2011 side 4). Arne Strand illustrer utfordringen godt i en artikkel i Dagsavisen. Dersom sentrumspartiene ikke skal forsvinne fra norsk politikk, er de tre partiene nødt til å holde sterkere sammen. Dette kan de for eksempel gjøre ved å samarbeide om ulike regjeringsalternativer. Men alt handler ikke kun om å sitte i regjering, sentrumspartiene må ta de valgene som gjør at de kan få gjennom mest mulig av sin politikk, uansett om det innebærer å være i opposisjon. Selvfølgelig er det alltid en fordel å ha flertallet bak seg i Stortingssalen, men de tre sentrumspartiene har en lang tradisjon med forhandlinger gjennom mindretallsregjeringer, som viser at de har gjennomslagskraft også uten flertallet bak seg.

Sentrum og storebror – mindretallsregjering et alternativ?
Mye tyder på at Senterpartiet med Liv Signe Navarsete i spissen ønsker et fortsatt samarbeid med Lysbakken og Stoltenberg. Senterpartiets plass i den rødgrønne regjeringen har gjort at partiet har fått gjennomslagskraft for sin politikk. Sammen er Kristelig Folkeparti og Senterpartiet de to partiene som hverken har mistet eller fått flere mandater på Stortinget fra det forrige stortingsvalget. Antall seter, 11 stykker, forblir altså uendret. Siden Senterpartiet ifølge valgresultatet i vedlegg 1 er større enn Sosialistisk Venstreparti vil Arbeiderpartiet mest sannsynlig ønske et fortsatt samarbeid med Senterpartiet. Strategien til Senterpartiet kan da være å gå inn i en mindretallsregjering sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstre, dagens rødgrønne regjering, dersom ikke høyresiden klarer å mobilisere til et samarbeid med sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti. Mindretallsregjeringen vil da få 81 mandater på Stortinget og kan søke støtte hos de to andre sentrumspartiene for å oppnå flertall.
Samtidig nærmer SV seg farlig nær sperregrensen og Senterpartiet er heller ikke veldig langt over 4 %. Det kan hende at Arbeiderpartiet ikke lenger ser nytteverdien av SV og vil søke et samarbeid med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. De tre partiene vil til sammen kunne danne en mindretallsregjering med 84 mandater. Siden to sentrumspartier er med i denne regjeringen kan de søke støtte hos SV, Venstre eller Høyre. At Arbeiderpartiet og Høyre kan arbeide sammen i enkeltsaker på tross av ideologiske motsetninger var tydelig under debatten om Datalagringsdirektivet som de to partiene sammen trumfet gjennom i Stortinget.

Venstre får kjeft
Det ser ut som om sentrumspartiet Venstre og leder Trine Skei Grande kan gå for et regjeringssamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, men uten støtte fra Kristelig Folkeparti får ikke sentrum-høyreregjeringen flertall i Stortinget. Venstre har i tillegg fått kjeft fra Venstresiden for «at en stemme til Venstre er en stemme til Frp.» Indirekte stemmer dette ved at Venstre nå har åpnet for et mulig regjeringssamarbeid i 2013, og ifølge valgresultatene i vedlegg 1 blir spørsmålet om å være i regjering med Fremskrittspartiet også aktuelt for Kristelig Folkeparti. Men Kristelig Folkeparti har vært mer skeptisk til et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet og er kanskje tjent med å stå utenfor en borgerlig regjering. Dersom Krf blir med i en borgerlig koalisjonsregjering med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil partiet få like mye kjeft fra venstresiden som Venstre har fått, ifølge Per Anders Hoel. (Hoel, 2012, del 1). Per Anders Hoel trekker frem i Vårt Land at Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, er adskillig mer positiv innstilt til et samarbeid med Fremskrittspartiet og er klar på at «et borgerlig flertall gir borgerlig regjering.» Både Venstre og Kristelig Folkeparti kan takle kritikk fra venstresiden, men Arbeiderpartiets frierbrev til Krf setter kristenpartiet i en kinkig posisjon. Partiet må velge å enten være med i en borgerlig regjering med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet eller være i opposisjon sammen med venstresiden.

Juniorpartnerne i opposisjon
Ulempen ved å danne regjering med enten Arbeiderpartiet eller Høyre og Fremskrittspartiet for de små sentrumspartiene, er at de vil forbli juniorpartnere i regjeringen. Dersom for eksempel Kristelig Folkeparti og Venstre danner en koalisjonsregjering med Høyre og Fremskrittspartiet, vil det kunne hende at de to største partiene forhandler mest seg imellom og kun går til Krf og Venstre for en godkjenning av deres politikk. Da kan det være bedre for sentrumspartiene å ha en annen strategi. Krf og Venstre kan for eksempel velge å være i opposisjon til en mindretallsregjering med Høyre og Fremskrittspartiet. Da kan de fire partiene forhandle seg imellom om ulike saker.
Muligheter for handling – å gjøre en forskjell
For å oppsummere kan en si at sentrumspartiene har en unik posisjon i norsk politikk på den måten at de kan samarbeide med hverandre i sentrum, samtidig som de kan støtte både venstre og høyre fløy. I tillegg kan Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet komme i vippeposisjoner som innebærer at de enten kan felle eller hjelpe å danne en flertalls- eller mindretallsregjering. Det som er viktigst for alle politiske partier, uavhengig av politisk farge, er å få mest mulig gjennomslag for sin egen politikk. Dersom sentrumspartiene ser størst nytteverdi i å være i opposisjon, og at de på denne måten får gjennom sin politikk ved forhandlinger, er det opposisjonsalternativet som bør tas opp til vurdering. Ovennevnt drøfting har gjort rede for ulike regjeringsalternativer, opposisjonsalternativer og andre strategier de ulike sentrumspartiene kan benytte seg av for å få mest mulig innflytelse i norsk politikk. Videre må partiene forsøke å få størst mulig oppslutning blant velgerne for å få flere seter på Stortinget. Dersom sentrumspartiene ikke klarer å komme seg lenger opp fra sperregrensen, kan de risikere å måtte forbli juniorpartnere og nikkedukker i et maktspill mellom de største partiene. Mange meningsmålinger viser forskjellige oppslutninger for alle partier, men det er bare én måling som gjelder og det er resultatet etter valgnatten 12. september 2013.

«Det er politikkens utfordring å se etter muligheter for handling, til å gjøre en forskjell. Skal vi lykkes med det, må vi være strategiske. Vi må velge hvor vi skal satse og se etter åpninger der vi kan engasjere oss. Hva er viktig for oss? Hvilke verdier vil vi fremme?» (Støre, 2008, side 14).

Reklamer